Det er to typer mennesker som ser ukjente mennesker direkte i øynene her i byen. Det er kjeltringer og politifolk. Resten studerer sine egne skotupper der de går med raske usikre skritt gjennom byen, men hetta over hodet og musikk på ørene. Noen ganger tror jeg de håper på at ingen ser dem, så lenge DE stenger verden ute. Kanskje ikke så rart i og med at publikum advares mot å se folk i øynene i denne byen: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.1126804.

Er det en ting «gatekjeltringer» er gode på, så er det å vurdere risiko. De plukker lynraskt ut de svakeste. Gang på gang ser vi at de «samme type» mennesker blir ranet og utsatt for overfall. Det finnes sikkert eksempler på det motsatte, men det er gjennomgående at de som fremstår som stusselige i fremtoning blir utvalgt. En ransmann er selvsagt ikke ute etter en real fight, men et lett offer. Usikre skritt med skotuppstudering anbefales ikke.

På en måte har politifolk og kjeltringer noe til felles. Vi kjenner gatas virkelighet. Vi opererer i samme sfære, og spiller spillet andre hører delvise sannheter om i media hver dag. Hverken kjeltringen eller politimannen kan slappe helt av der ute. Selv på fritiden er det umulig å legge det fra seg. Man blir «yrkesskadd» av å hele tiden måtte være på alerten. Har du lagt merke til at to politifolk i uniform aldri ser hverandre i øynene når de står og snakker sammen? Begge står og ser over hverandres skulder. Smiler gjør de heller ikke så ofte. Bortsett fra de yngste, og politistudentene selvsagt. De har ennå ikke latt årevis med turnusabeid og aha-opplevelser gjøre sitt. Det er lett å finne politistudentene i mengden. Med sine åpne ansikter og sitt positive pågangsmot er de en konstant påminner om hvor fort man blir «voksen» i denne jobben. Etter å ha blitt utsatt for gatas tilsynelatende meningsløse faenskap, og innsett at lærebøkene fra politihøgskolen ikke gav alle svar, senkes øyenbrynene ubønnhørlig også hos studentene.

For mange år siden hadde jeg ansvaret for en rykende fersk politistudent. Han hadde blanke sko, og det er mulig at skinnjakken også var polert. Klar til å gjøre et godt inntrykk. Min jobb var å veilede/villede ham i ordenspolitiets gjøren og laden. Ved Akerselvas bredd stanset vi en kar som led av MDS (meget dårlig samvittighet). Politistudenten tok seg skjelvende av kontakten med vedkommende. På spørsmål om luringen hadde våpen eller narkotika i lommene, svarte han selvsagt nei. Politistudenten fant allikevel, til sin store overraskelse, en springkniv i vedkommendes jakkelomme. Sporenstreks snudde han seg til meg og utbrøt i nærmest panikk: «han løy til meg!, han løy til meg!!», akkurat som om dette var noe helt nytt. Tenk at noen kunne lyve til politiet! Han lærte seg fort at alle lyver. Bestemor, drosjesjåføren, guttungen, sossebass fra Frogner, disponenten osv. Alle lyver de. Til og med advokater lyver. Tro det eller ei.. Vi løp gjennom t-banene. Vi sloss på fortauene. Han lærte seg lukten av blod, hasj, amfetamin, avføring, døde mennesker, tørrkokte kjeler og brann. Ofte blandet i hverandre. Studentsmilefjeset ble etter en tid erstattet med konstabelfjeset.

Arbeidet ved ordensavdelingen er litt som å kjøre mye heis. Jeg prøver meg på en lignelse her. De fleste mennesker i samfunnet tar heisen til sin etasje. De som bor i 3. etasje, går som regel ikke rundt i 7. etasje for å føle på stemningen. De som bor i 3., tar heisen til sin etasje og ned til hovedinngangen. Det er deres reisevei og referanse. Politiet derimot, tar heisen opp og ned mellom alle etasjene. Vi er hos fru Syversen i 1., og Hr. Balwinder i 9ende. Vi besøker alle samfunnslag, fra de skrøpeligste livsformer i underetasjen, til de mest profilerte bedriftstopper i toppleilighetene. Fra overdoser i 2. etasje til konemishandling i 10ende. Når heisen står, går vi i skranglete vindeltrapper.

En avis skriver om en politimann som har slått en arrestant under en pågripelse. Grusomt. Politiet kan jo aldri slå. Det er selvsagt et overgrep. At politiet blir slått hører med til jobben. Måtte de aldri våge å slå tilbake! Folks innsikt i voldsutøvelse er og blir totalt fraværende. Mange tror at en pågripelse, av noen som ikke vil la seg pågripe, skal se ut som en velkoreografert scene fra The Matrix. Flytende, elegant og ved bruk av «politiknep.» Så er det også med bakgrunn i denne uvitenheten, de mest opphetede situasjonene mellom politiet og publikum oppstår der ute. Tilsynelatende oppegående mennesker kan forvandles til rabiate hunder hvis de tilfeldigvis overværer at politiet må bruke makt. Fraser som «jeg ringer VG», «jeg filmer!», «jeg kjenner Gjengedal!», «veit du faen ikke hvem jeg er», «du er dævv i mårra» etc florerer. Det at man taper et slagsmål betyr ikke nødvendigvis at vinneren er en blodtørstig bøddel. Det betyr bare at taperen ikke vant.

En gang for et par år siden ble vi sendt til et utested hvor en utagerende kvinne skulle ha slått en vakt i ansiktet med knyttet neve. Vakten gjorde ingen unntak for kvinner, og hjalp henne i bakken, i påvente av vår ankomst. Fremme på stedet så vi at en velkledd mann i 40 årene stod over vakten og skrek av full hals. Så sint var han på vakten som hadde forsvart seg, at han frådet og spyttet samtidig som han truet med å drepe store deler av Oslo Øst hvis vakten ikke lot henne gå. Da jeg nærmet meg galskapen, begynte han sporenstreks å forklare høylytt hvor uskyldig kvinnen var, og hvor sinnsvakt det var at en vakt kunne legge en uskyldig kvinne i bakken. Han hadde imidlerid ikke sett noe av foranledningen til at vakten hadde grepet tak i henne.. Vi fikk kvinnen på beina, og det første hun gjorde var å sparke den forbipasserende sinnataggen rett i kronjuvelene. Hun var tydeligvis ikke informert om sinnataggens iheridge forsøk på å få henne løslatt. Han svarte med å kaste opp. Deretter forsvant han. Kanskje gjorde han seg noen tanker om det å passe sine egne saker. Kanskje.

Ex officio. Overkonstabelen.

Det er mye som irriterer overkonstabelen. Alt fra åpne grenser, til mannfolk med alt for spisse sko. Fordelen med å være på “bedriftsnivå”, er at jeg kan irritere meg over småting som den intellektuelle eliten hever seg over. I det siste har imidlertid tullete og høyst unødvendige navnforandringer stått høyt på irritasjonslisten. De fleste nevnte forandringer her kan neppe kalles nyheter, men irritasjonen er ganske ny. Forleden ville jeg nemlig snakke med Oslo Sporveier, og begynnelsen på samtalen via opplysningen foreløp slik; «Goddag, kan du sette meg over til Sporveiene», «Ja, du mener Ruter?», «Hva, RUTER!?, nei OSLO S-P-O-R-V-E-I-E-R», «Det finnes desverre ikke nå lenger». Neivel. Her har tydeligvis noen innleide supertenkere fra et hipt reklamebyrå drukket for mye te igjen. Ruter!? Burde det ikke være et snev av kobling mellom navnet og virksomheten!?

Alt skal tydeligvis fordreies, knuges, knuffes og eltes til det ugjenkjennelige. Det fremstår som om alle titler skal forandres, alle etater skal skjule deres egentlige virke ved å implementere latterlige navn på virksomheten, eller lage nye logoer.

Posten så sitt snitt til å forkludre sin egen logo for ikke mange år siden. Det gamle posthornet som har blitt benyttet i store deler av den vestlige verden i noen hundre år, måtte vike for en slags halvmåne. Eller er det en Pokémon-ball?? Den statlige tyngden og tradisjonen som før hvilte over den historiske postlogoen ble borte til den nette sum av 300 millioner kroner.

Fengelsvesenet forandret navn til Kriminalomsorgen for mange år siden, og fikk som en bonus et nytt og intetsigende etatsmerke. For en utenforstående fremstår etatsmerket som et fordreid Yin Yang-symbol. Uforståelig, og uten grafisk henvisning til hvilken etat våpenmerket tilhører. En heraldisk perversitet her altså.. «Mønsteret symboliserer visjonen om utslusing fra noe og til noe, ”armene” favner om en sirkel og ivaretar både kontroll og omsorg.» Tåkeprat om et tåkemerke. Jeg husker at fangevokterne (eller heter de nå omsorgsbetjenter?) var i harnisk over den nye logoen. Jeg smiler fortsatt inni meg, når jeg ser eldre fangevoktere med de gamle skjortene. Ulydigheten går nok ikke upåaktet hen, men når pensjonsalderen er rett rundt hjørnet, bryr man seg vel ikke om en reprimande histen og pisten.

Heter det Aetat eller Nav nå? Vegvesenet eller Mesta? Var det ikke lettere å forstå Luftfartsverket enn Avinor? Riktig irriterende ble det når Kripos byttet navn til Nye Kripos. Året etter forandret de navnet fra Nye Kripos til Kripos. Kripos heter nå Kripos. Det er det nye.

Jeg er meget forundret over at politiet fortsatt får benytte sitt våpenskjold. Merket inneholder tre økseblader, en rekke kors, og en fyrrig løve. Norsk politi bærer ikke våpen, så øksene må plomberes og skrinlegges. Korset passer ikke inn i smeltedigelen, og løven kan med fordel byttes ut med f.eks en oter. Det bør bli passe intetsigende, og således ikke støte noen. Nå ser det ut som om våpenskjoldet i første omgang fjernes ifm den nye uniformeringen av tjenestebilene. Da er det ikke lenge før oterskjoldet kan innføres med full tyngde.

Jeg avslutter irritasjonsnotatet med å irritere meg over politiets titler. Jeg er «gammel» nok til å huske våre konstabel, overkonstabel og betjent-titler. Et (eller) flere lyse hoder fikk det for seg at dette ikke kunne fortsette. Det hadde visstnok noe med lønn å gjøre. Nå skulle det hete politibetjent I,II og III. I praksis ble alle politibetjenter. Betjent er riktignok en gammel tittel i politiet, men konstabel og overkonstabel hadde en unektelig større «schwung» over seg en talltegnene I,II,III.

En stund etter at disse nye tullete titlene ble innført, vitnet jeg i en straffesak i Oslo Tingrett. Dommeren bad meg opplyse tittel, og jeg svarte «Politibetjent I.» Dommeren begynte å bla i papirene, ristet på hodet, og spurte aktor om hvor politibetjent nummer 2 befant seg. Han kunne ikke se at det var innkalt flere politivitner enn undertegnede. En herlig polemikk adstedkom, hvor det til slutt ble klart at politibetjent nå hadde erstattet konstabel og overkonstabel. Dommeren syntes dette «ble meget utydelig.» Og det er nettopp “meget utydelig” det meste blir når man ikke kaller en spade for en spade. Jeg håper at mine to lesere vil filosofere en god del rundt dette..

Iblandet en god slump sarkastisk (og krass) humor og ispedd noe alvor, i tilfeldig rekkefølge:

• Du kan ikke snakke deg ut av et forenklet forelegg (bot), men det er som regel ikke noe problem å snakke deg inn i et.

• Hvis det ikke står om liv, ikke mas på meg om småting hvis jeg har hendene fulle. Hvis jeg ligger på bakken og slåss, får du spørre noen andre hvor 21-bussen går fra.

• Hvis noen er villig til å stjele tingene dine, er de villige til å knuse bilruten din også. Slutt å legge verdisakene dine åpenlyst i bilen.

• Hvis jeg spør hvilken dag eller måned du er født, og du må tenke på det, vet jeg at du lyver.

• Hvis du har “lånt” bilen av en “kompis” så er det faktisk ikke urimelig å forvente at du kan etternavnet hans.

• Når du og guttungen møter meg på gata, ikke si: «pass deg eller så setter han deg i fengsel». Vi har allerede nok av folk som er skeptiske til oss. Si heller at politet er til for å hjelpe.

• CSI & The Shield er ikke dokumentarer. Det er en grunn til at de blir kalt «dramaserier».

• Jeg trenger ikke å vite hva som skjedde forrige uke, forrige måned eller i fjor. Jeg trenger å vite hvorfor jeg er her akkurat NÅ.

• Alle (som ikke er politi) vet hvordan de skal gjøre jobben min bedre enn det jeg gjør…

• Nei, vi kan ikke kjøre deg hjem.

• Alle vil være politi, men bare når det passer dem.

• Når du truer med å «grisebanke» meg, husk følgende:

1) dette er det jeg jobber med hver dag, og jeg får ikke betalt for å tape;

2) jeg har diverse leketøy i beltet for å oppnå #1, og;

3) selv om du skulle klare å «grisebanke» meg, er det som regel en masse andre politifolk på vei, og de kommer ikke for å gi deg skyss hjem. Tenk.

• Bare fordi noen blir funnet «ikke skyldig», betyr ikke at de ER uskyldige.

• Nei jeg vet ikke hvem du er, og jeg bryr meg ikke heller. Det samme gjelder for hvem moren/faren/slektningen din måtte være.

• Uansett hvor mange actionfilmer du har sett, så kan du ikke si meg hva slags våpen som ble avfyrt ved å høre på lyden av skuddet. Hvis du forteller meg at du hørte lyden av to skudd fra en Glock, kommer jeg ikke til å synes at du er kul og våpenkyndig. Jeg kommer til å tenke at du er en tufs.

• Hvis du hadde låst sykkelen din, hadde den kanskje ikke blitt stjålet.

• Nei, jeg har ikke noe bedre å ta meg til. Joda, det hender jeg arresterer ordentlige kjeltringer også.

• Når du ser en politimann som har stanset en bil (eller har en mistenkt i håndjern), er det generelt sett ikke en god ide å kreve svar på hvorfor “vi” ikke kom når du ringte oss om en slåsskamp på Fagernes tre år tilbake. Hvis du allikevel insisterer, ikke forvent et høflig og utfyllende svar på hvorfor vi ikke har tid til deg akkurat nå.

• Hvis du tror at du klarer å lufte ut all hasjrøyken av bilen før vi kan lukte det, lykke til.

• Ingen i verdens samlede historie, har noen gang bare tatt “et par pils” og kommet i kontakt med politiet under omstendigheter hvor mengden inntatt alkohol har vært en faktor.

• Hvis du blir stoppet for å ha kjørt i 135 km/t i en 60-sone, lønner det seg definitivt ikke å starte samtalen med «hvorfor faen stopper dere alltid meg’a?».

• Nei, jeg stopper deg ikke på grunn av hudfargen din, men fordi du kjører forbi all køen i kollektivfeltet.

• Hvis du slår ektefellen din foran ungene dine, vil dine unger slå sine ektefeller foran deres barn.

• Å arrestere noen som ikke vil, ser ALDR pent ut. For “mannen i gata” vil ALL bruk av makt se overdreven ut. Publikum har jevnt over ingen erfaring med, eller formening om hva voldsutøvelse innebærer. De henter sine referanser fra en lenestol foran et fjernsyn. Virkeligheten er nærmere hva du ser COPS. Det finnes ingen “magiske teknikker” hvor vi kan kaste håndjern på folk. Maktbruk vil alltid se brutalt og jævlig ut. Å rope “pol’tivold, jeg filmer!” kommer ikke til å forandre virkeligheten.

• Politiarbeid er….å skrive rapporter.

• Politifolk vet at du betaler skatt, og at skatten betaler lønna vår. Hold deg fast Einstein: Politifolk betaler også skatt..

• Når du ser en politimann komme gående, er et høflig «hei, hvordan går det?» mye bedre enn; «nå har´em kommet for å hente deg Rolf!!», eller å strekke armene i været og rope «det vakke´ meg!». Du unngår iallefall å bli oppfattet som en tulling.

• Hvis jeg sikter på noen med pistol, eller bare har en pistol i hånda, så er det ikke lurt å spørre om hva som skjer. Det er lurt å holde seg unna.

• Nei, jeg kjenner ikke fetteren din som er politimann i; (fyll inn sted).

• Nei vi har ikke skriftlig «ransakingsordre», og ikke trenger vi en heller. Vennligst flytt kroppen Deres.

• En politisperring betyr: «nei, du kan ikke gå her». Det betyr IKKE: «du er spesiell, regler gjelder ikke for deg, gå forbi»

• Vi jobber ofte i miljøer der hvor vi er de eneste som må følge regler.

• «Slutt å gjøre motstand» betyr at du skal slutte å gjøre motstand. Det betyr ikke at du skal rope: «jeg gjør ikke motstand», samtidig som du bruker alle muskelfiber du har i kroppen på å komme deg vekk.

• Selv om du har håndjern på, betyr ikke det at du ikke ender opp på bakken hvis du forsøker å sparke eller skalle en politimann. Vi gjør ikke unntak for damer som biter heller.

• Selv om du har nødblinken på, betyr ikke det at du kan parkere midt i fotgjengerfeltet for å gå på 7-11. Selv ikke om du bare “må” ha melk.

• Hvis du snakker til meg, og samtalen begynner med “jeg kjenner rettighetene mine, og du har ikke lov til å…”, vil du raskt bli et offer for egen uvitenhet.

• Alle elsker brannvesenet.