Irritasjonsnotat.
Det er mye som irriterer overkonstabelen. Alt fra åpne grenser, til mannfolk med alt for spisse sko. Fordelen med å være på “bedriftsnivå”, er at jeg kan irritere meg over småting som den intellektuelle eliten hever seg over. I det siste har imidlertid tullete og høyst unødvendige navnforandringer stått høyt på irritasjonslisten. De fleste nevnte forandringer her kan neppe kalles nyheter, men irritasjonen er ganske ny. Forleden ville jeg nemlig snakke med Oslo Sporveier, og begynnelsen på samtalen via opplysningen foreløp slik; «Goddag, kan du sette meg over til Sporveiene», «Ja, du mener Ruter?», «Hva, RUTER!?, nei OSLO S-P-O-R-V-E-I-E-R», «Det finnes desverre ikke nå lenger». Neivel. Her har tydeligvis noen innleide supertenkere fra et hipt reklamebyrå drukket for mye te igjen. Ruter!? Burde det ikke være et snev av kobling mellom navnet og virksomheten!?
Alt skal tydeligvis fordreies, knuges, knuffes og eltes til det ugjenkjennelige. Det fremstår som om alle titler skal forandres, alle etater skal skjule deres egentlige virke ved å implementere latterlige navn på virksomheten, eller lage nye logoer.
Posten så sitt snitt til å forkludre sin egen logo for ikke mange år siden. Det gamle posthornet som har blitt benyttet i store deler av den vestlige verden i noen hundre år, måtte vike for en slags halvmåne. Eller er det en Pokémon-ball?? Den statlige tyngden og tradisjonen som før hvilte over den historiske postlogoen ble borte til den nette sum av 300 millioner kroner.
Fengelsvesenet forandret navn til Kriminalomsorgen for mange år siden, og fikk som en bonus et nytt og intetsigende etatsmerke. For en utenforstående fremstår etatsmerket som et fordreid Yin Yang-symbol. Uforståelig, og uten grafisk henvisning til hvilken etat våpenmerket tilhører. En heraldisk perversitet her altså.. «Mønsteret symboliserer visjonen om utslusing fra noe og til noe, ”armene” favner om en sirkel og ivaretar både kontroll og omsorg.» Tåkeprat om et tåkemerke. Jeg husker at fangevokterne (eller heter de nå omsorgsbetjenter?) var i harnisk over den nye logoen. Jeg smiler fortsatt inni meg, når jeg ser eldre fangevoktere med de gamle skjortene. Ulydigheten går nok ikke upåaktet hen, men når pensjonsalderen er rett rundt hjørnet, bryr man seg vel ikke om en reprimande histen og pisten.
Heter det Aetat eller Nav nå? Vegvesenet eller Mesta? Var det ikke lettere å forstå Luftfartsverket enn Avinor? Riktig irriterende ble det når Kripos byttet navn til Nye Kripos. Året etter forandret de navnet fra Nye Kripos til Kripos. Kripos heter nå Kripos. Det er det nye.
Jeg er meget forundret over at politiet fortsatt får benytte sitt våpenskjold. Merket inneholder tre økseblader, en rekke kors, og en fyrrig løve. Norsk politi bærer ikke våpen, så øksene må plomberes og skrinlegges. Korset passer ikke inn i smeltedigelen, og løven kan med fordel byttes ut med f.eks en oter. Det bør bli passe intetsigende, og således ikke støte noen. Nå ser det ut som om våpenskjoldet i første omgang fjernes ifm den nye uniformeringen av tjenestebilene. Da er det ikke lenge før oterskjoldet kan innføres med full tyngde.
Jeg avslutter irritasjonsnotatet med å irritere meg over politiets titler. Jeg er «gammel» nok til å huske våre konstabel, overkonstabel og betjent-titler. Et (eller) flere lyse hoder fikk det for seg at dette ikke kunne fortsette. Det hadde visstnok noe med lønn å gjøre. Nå skulle det hete politibetjent I,II og III. I praksis ble alle politibetjenter. Betjent er riktignok en gammel tittel i politiet, men konstabel og overkonstabel hadde en unektelig større «schwung» over seg en talltegnene I,II,III.
En stund etter at disse nye tullete titlene ble innført, vitnet jeg i en straffesak i Oslo Tingrett. Dommeren bad meg opplyse tittel, og jeg svarte «Politibetjent I.» Dommeren begynte å bla i papirene, ristet på hodet, og spurte aktor om hvor politibetjent nummer 2 befant seg. Han kunne ikke se at det var innkalt flere politivitner enn undertegnede. En herlig polemikk adstedkom, hvor det til slutt ble klart at politibetjent nå hadde erstattet konstabel og overkonstabel. Dommeren syntes dette «ble meget utydelig.» Og det er nettopp “meget utydelig” det meste blir når man ikke kaller en spade for en spade. Jeg håper at mine to lesere vil filosofere en god del rundt dette..
