Det ubevæpnede privilegium

Debatten om hvorvidt vårt kjære politikorps burde bære våpen eller ikke, blusser med jevne mellomrom opp. Debatten styres i hovedsak av «supertenkere» og andre intellektuelle krefter. Til nå har de samme alltid falt ned på at politiet «bør forbli ubevæpnet.» I Grønland politikrets har politet nå blitt truet med skytevåpen to ganger på under en uke jfr nyhetsoppslag. Det er visstnok et privilegium for meg å ikke ha en pistol i beltet får jeg vite. Signaleffekten ved et ubevæpnet politi er visstnok så enorm, at min egensikkerhet må vike. Så hører jeg supertenkerne: «det er egensikkerhet i at du IKKE bærer våpen.» Herlig sludder. Våpendebatten styres av følelser. Jeg har til gode å høre et GODT argument for hvorfor jeg ikke skal få bære en pistol i beltet slik mine kollegaer i resten av verden gjør. På forsiden av Politiforum for ikke lenge siden var overskriften «bør vi følge svenskene» e.l. Overskriften burde heller være «bør vi følge resten av verden.» Det er altså ikke slik i verden at en pistol i beltet på en politikonstabel er noe unormalt. Det er faktisk mot normalt at en politimann IKKE har en pistol til å beskytte borgerne og seg selv på arbeidet.

I Norge er selvsagt helt særegne og «ikke sammenlignbare» forhold. Jeg har ofte lurt på hva som gjør en politimann med pistol i Norge til noe helt annet enn en politimann med pistol i Danmark. Er det spesielle atmosfæriske forhold her oppe? Er politifolkene generelt dårligere i Norge? Kan vi ikke stoles på? Er borgerne så sarte, at en pistol vil føre til at de vil evakuere seg opp på fjellene for å unngå synet? Vil de kriminelle bevæpne seg med kanon?

En pistol i beltet mitt vil føre til et våpenkappløp. Jeg vil høyst sannsynlig bli skutt med eget våpen. Jeg vil ikke kunne snakke med barn. Borgerne vil frykte meg. Jeg vil kunne skyte uskyldige mennesker. Jeg vil måtte jobbe på en helt annen måte. Pistolen i beltet vil føre til en voldsom avstand mellom meg og publikum. Kan det tenkes at denne motstanden mot våpen i hendene på politiet, kanskje først og fremst er historisk betinget? Argumentene mot, hører vi høylytt på pauserommet hvert år studentene kommer nypolerte til ordensavdelingene. Inndoktrineringen starter tidlig, og argumentene er kjøpt før de har gått en meter som konstabler. Argumentene er universelle, og forfektes av supertenkere og andre i «motstandsbevegelsen.»

La meg gjøre en ting klart for de som ikke jobber i «miljøene.» De kriminelle er allerede bevæpnet. Hvis de skulle bevæpne seg ytterligere, må de over på artilleri og kasteskyts. Jeg vet ikke hvor mange skytevåpen jeg har beslaglagt, men det er langt flere enn jeg kan huske. Argumentene videre er at hvis jeg bærer pistol, vil de kriminelle velge å benytte større våpen raskere og oftere enn i dag. Det velkjente våpenkappløpet. Denne antagelsen tar utgangspunkt i et falsum. At kriminelle uansett vil gjennomføre en handling uansett risiko. Hvis du f.eks truer en uforberedt politimann med skytevåpen i Norge, risikerer du svært lite rent fysisk. Du kan velge å drepe politimannen, eller true ham til et eller annet. En norsk politimann er som regel prisgitt den kriminelle i slike situasjoner. De kriminelle bærer våpen. Politiet gjør det ikke. Truer du imidlertid en politimann med skytevåpen i resten av verden, risikerer du å få rask og potensiell livsfarlig tilbakemelding. Det er heller ikke slik at en som i dag raner Narvesen med kniv, vil kline til å utføre ranet med bombekaster i morgen, bare fordi han risikerer å bli konfrontert med politi som bærer pistol. Kjeltringer vurderer risiko, og vil heller avstå fra å true en politimann eller andre med våpen hvis usikkerheten veier tungt på vektskåla.

Videre. Jeg vil ikke kunne snakke med barn (dette er merkelig nok en klassiker fra motstandere i egne rekker). Hva gjør uniformerte politifolk i resten av verden? Legger de fra seg pistolen i bilen når de besøker barnehager og skoler i f.eks forebyggende tjeneste? Nei selvsagt ikke. Ingen kaster seg ut av vinduet på en skole i Karlstad hvis en politimann med pistol i beltet kommer inn i klasserommet på visitt. At politiet bærer våpen er en selvfølge der. Gå på BRIO å kjøp et «politisett» til guttungen. Du finner ikke ett eneste leketøys-sett uten en pistol eller revolver. Til og med Walt Disneys Mikke Mus bar revolver da han hjalp politimester Fiks løse kriminalsaker i Andeby. Ingen barn vil bli redde hvis en politimann bærer en pistol i beltet. Dette er oppspinn og mortifiseres herved. Her vil foreldrene være premissleverandør som med de fleste andre ting.

Borgene vil selvsagt frykte meg. De vil skule ned på pistolen, lure på om jeg når som helst kan skyte vilt rundt meg og følgelig gå store omveier for å unngå meg. Akkurat som de gjør i resten av verden.. Falsum. Hvorfor opplever jeg ikke dette som et problem når jeg ER bevæpnet? Og bevæpnet er vi daglig i hovedstaden. Jeg har til gode å høre EN borger uttrykke sin misnøye med at jeg har en pistol i beltet. De er vel for redde til å si det da? Tøv. De fleste borgere er ikke fryktelig opptatt med å studere hva jeg har i beltet. Skulle de legge merke til at jeg bærer en pistol er ikke dette jordrystende nyheter. En politimann som har en pistol i beltet er, til tross for hva mange motstandsfolk mener, ikke noe folk vier stor oppmerksomhet. Flere enn man skulle tro vil sette pris på et politikorps som ikke risikerer å være uten rett verktøy i en kritisk situasjon.

En annen favoritt blant motstandsfolket er faren for å bli skutt med eget våpen. 80% av alle politifolk i USA som blir skutt, blir det med eget våpen! Igjen, tullball. Det er faktisk under 9%. Les FBIs publikasjoner. Så av ca 900.000 politimenn i USA, i et land med innbyggertall rundt 300 millioner mennesker, blir ca 50 politimenn drept hvert år. Av disse blir noen skutt. Av de som blir skutt, dør under en av ti etter skudd avfyrt med eget våpen. Det er fortsatt for mange, men et mer nyansert bilde enn hva ryktene vil ha det til.

DU er politimann og har fått melding om et voldelig husbråk i 9. etg i høyblokka på Enerhaugen. En mann skamslår ifølge innringer sin kone så det smeller i veggene. Glass knuses, og ungene skriker. Du og makker banker på døren og en av ungene åpner. Fra stua hører dere et helvetes leven og en kvinne som skriker. Da dere kommer ut i stua løper mannen inn på kjøkkenet og kommer lynraskt tilbake med to kjøkkenkniver. Du ser at mannen kommer gående mot deg med knivene hevet som for å hugge dem i deg, og du er fanget mellom et vitrineskap og stuebordet. Makkeren din er i ferd med å dra den skadede kvinnen ut av stua. Du har en liten flaske peppervann i en gjenkneppet taske i beltet. Du har en teleskopbatong i hylster. Mot deg kommer det en mann i blodrus som har tenkt å stikke to sylskarpe kniver inn i kroppen din med all kraft han kan samle. Adrenalinet pumper, du skjønner instinktivt at du kan komme til å dø på stuegulvet i en fremmed leilighet i 9. etasje i en blokk på Enerhaugen. Du vil aldri se kona igjen. Du vil aldri se dine barn igjen. Hva gjør du? Glem hva du synes BURDE vært gjort for å ikke havne der. Du ER der. HVA gjør du?

En kniv går aldri tom for ammunisjon. En kniv får aldri funksjonsfeil. Du trenger ikke å være trent for å drepe med kniv. Du kommer til å bli stukket. Du kommer til å blø. Du overlever kanskje. Hva hvis det ikke var to kniver, men en hagle? Et sverd? En armbrøst? En pistol? Kanskje rekker du å tenkte på det privilegium det er at pistolen din ligger forsvarlig innelåst i en kasse, 9 etasjer under, i politibilen,

Det er visstnok så tungtveiene grunner til at jeg ikke skal få bære en pistol, at det heller får være jævla trist noen dager, hvis jeg blir liggende å blø ut på Enerhaugen, enn at jeg får ha med meg pistolen ut i friluft til daglig.

Bevæpningsspørsmålet måles på to vektskåler. På den ene vektskålen ligger argumentene FOR å bevæpne politiet. En livstruende uventet situasjon hvor jeg som politimann eller andre, er i overhengende livsfare. Motparten har et dødelig våpen, jeg har det ikke. Jeg ser at selv de mest ihuga motstandere av våpen innser at dette representerer en problemstilling. Motsvaret er som regel at disse uventede og potensielt livsfarlige situasjonene oppstår meget sjelden. Det må være finmaskede filtre opp i etasjene. Disse situasjonene oppstår oftere enn man skulle tro, men når ingen dør eller blir alvorlig skadet blir hendelsene som regel loggført og glemt. De blir imidlertid ikke glemt av de som opplever dem..

På den andre vektskålen ligger argumentene MOT at politiet skal bære våpen. Jeg henviser til allerede nevnte motargumenter. Det finnes sikkert flere. De fleste basert på antagelser om hva et bevæpnet politi ville føre til av negative konsekvenser. Uttalelser og forskning gjort av professorer, politimestre, og jurister som aldri har sloss for livet, blitt truet med våpen av noen som helt art, eller holdt i et skytevåpen, gjør spørsmålet om en pistol i beltet på en konstabel, til noe helt annet enn et spørsmål om arbeidsverktøy. Debatten over-intellektualiseres, og opphøyes til et nivå som de færreste kan følge. Det er ikke snakk om å la politiet ha muligheten til å møte en trussel, det er snakk om en nasjonal stolthet som må bevares. Det snakkes vidløftig om skytevåpenets «iboende» negative egenskaper. Et ubevæpnet politi har visstnok en voldsom signaleffekt om et fredelig samfunn. Spørsmålet er om det å være forberedt på det verste er synonymt med ufred?

Alle vet det. Forskerne vet det. Du vet det. De som i fremtiden må dø for det, vet det. Et stort nok antall politifolk må drepes før politiet får lov til å bære pistol. Evt må et stort nok antall borgere drepes fordi politiet, grunnet manglende bevæpning, IKKE kunne gripe inn effektivt å redde dem. I 1965 ble dansk politi bevæpnet da Palle Sørensen skjøt og drepte fire politifolk på en kveld. Våpen er ubehagelige saker, men livet utenfor kontorer og forelesningssaler kan være ganske ubehagelig det også. Hver dag tar jeg på meg skuddsikker vest. Den skal redde livet mitt hvis jeg skulle bli skutt, og alle bærer den. Pistolen derimot, den er så ubehagelig, at den må låses ned i en stålsafe boltet fast i politibilen. Der ligger den trygt når jeg ikke er det.

Et vidløftig og utflytende kåseri om et snodig yrke

Patruljerende politifolk har en merkelig jobb. De står på en måte litt på siden av både samfunnet OG egen etat. Publikum har generelt veldig liten innsikt i hva de foretar seg, og det samme kan sies om ledere i «ikke borgervendt» tjeneste. Jeg vet mange ledere høyt oppe i systemet ser på seg selv som operative og i god kontakt med pulsen på gata, men den pulsen går raskt ned og falmer fort hvis man ikke er i jevn kontakt med virkeligheten der ute. Dette vet ordenskonstablene, og de merker det i kontakt med alle andre enn «sine egne.» På mange måter er reaksjonene ved å jobbe i ytre linje i politiet over tid, ikke ulike enkelte av reaksjonene mange veteraner fra forsvaret opplever ved endt utenlandstjeneste. Kun kollegaer i samme situasjon forstår hva det dreier seg om, og «de andre» vil aldri forstå. Det vil de heller aldri. Inntrykkene man blir utsatt for ved å daglig jobbe i et giftig og farlig arbeidsmiljø, former de som arbeider i det.

Det er to typer mennesker som ser ukjente mennesker direkte i øynene her i byen. Det er kjeltringer og politifolk. Resten studerer sine egne skotupper der de går med raske usikre skritt gjennom byen, men hetta over hodet og musikk på ørene. Noen ganger tror jeg de håper på at ingen ser dem, så lenge DE stenger verden ute. Kanskje ikke så rart i og med at publikum advares mot å se folk i øynene i denne byen: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.1126804.

Er det en ting «gatekjeltringer» er gode på, så er det å vurdere risiko. De plukker lynraskt ut de svakeste. Gang på gang ser vi at de «samme type» mennesker blir ranet og utsatt for overfall. Det finnes sikkert eksempler på det motsatte, men det er gjennomgående at de som fremstår som stusselige i fremtoning blir utvalgt. En ransmann er selvsagt ikke ute etter en real fight, men et lett offer. Usikre skritt med skotuppstudering anbefales ikke.

På en måte har politifolk og kjeltringer noe til felles. Vi kjenner gatas virkelighet. Vi opererer i samme sfære, og spiller spillet andre hører delvise sannheter om i media hver dag. Hverken kjeltringen eller politimannen kan slappe helt av der ute. Selv på fritiden er det umulig å legge det fra seg. Man blir «yrkesskadd» av å hele tiden måtte være på alerten. Har du lagt merke til at to politifolk i uniform aldri ser hverandre i øynene når de står og snakker sammen? Begge står og ser over hverandres skulder. Smiler gjør de heller ikke så ofte. Bortsett fra de yngste, og politistudentene selvsagt. De har ennå ikke latt årevis med turnusabeid og aha-opplevelser gjøre sitt. Det er lett å finne politistudentene i mengden. Med sine åpne ansikter og sitt positive pågangsmot er de en konstant påminner om hvor fort man blir «voksen» i denne jobben. Etter å ha blitt utsatt for gatas tilsynelatende meningsløse faenskap, og innsett at lærebøkene fra politihøgskolen ikke gav alle svar, senkes øyenbrynene ubønnhørlig også hos studentene.

For mange år siden hadde jeg ansvaret for en rykende fersk politistudent. Han hadde blanke sko, og det er mulig at skinnjakken også var polert. Klar til å gjøre et godt inntrykk. Min jobb var å veilede/villede ham i ordenspolitiets gjøren og laden. Ved Akerselvas bredd stanset vi en kar som led av MDS (meget dårlig samvittighet). Politistudenten tok seg skjelvende av kontakten med vedkommende. På spørsmål om luringen hadde våpen eller narkotika i lommene, svarte han selvsagt nei. Politistudenten fant allikevel, til sin store overraskelse, en springkniv i vedkommendes jakkelomme. Sporenstreks snudde han seg til meg og utbrøt i nærmest panikk: «han løy til meg!, han løy til meg!!», akkurat som om dette var noe helt nytt. Tenk at noen kunne lyve til politiet! Han lærte seg fort at alle lyver. Bestemor, drosjesjåføren, guttungen, sossebass fra Frogner, disponenten osv. Alle lyver de. Til og med advokater lyver. Tro det eller ei.. Vi løp gjennom t-banene. Vi sloss på fortauene. Han lærte seg lukten av blod, hasj, amfetamin, avføring, døde mennesker, tørrkokte kjeler og brann. Ofte blandet i hverandre. Studentsmilefjeset ble etter en tid erstattet med konstabelfjeset.

Arbeidet ved ordensavdelingen er litt som å kjøre mye heis. Jeg prøver meg på en lignelse her. De fleste mennesker i samfunnet tar heisen til sin etasje. De som bor i 3. etasje, går som regel ikke rundt i 7. etasje for å føle på stemningen. De som bor i 3., tar heisen til sin etasje og ned til hovedinngangen. Det er deres reisevei og referanse. Politiet derimot, tar heisen opp og ned mellom alle etasjene. Vi er hos fru Syversen i 1., og Hr. Balwinder i 9ende. Vi besøker alle samfunnslag, fra de skrøpeligste livsformer i underetasjen, til de mest profilerte bedriftstopper i toppleilighetene. Fra overdoser i 2. etasje til konemishandling i 10ende. Når heisen står, går vi i skranglete vindeltrapper.

En avis skriver om en politimann som har slått en arrestant under en pågripelse. Grusomt. Politiet kan jo aldri slå. Det er selvsagt et overgrep. At politiet blir slått hører med til jobben. Måtte de aldri våge å slå tilbake! Folks innsikt i voldsutøvelse er og blir totalt fraværende. Mange tror at en pågripelse, av noen som ikke vil la seg pågripe, skal se ut som en velkoreografert scene fra The Matrix. Flytende, elegant og ved bruk av «politiknep.» Så er det også med bakgrunn i denne uvitenheten, de mest opphetede situasjonene mellom politiet og publikum oppstår der ute. Tilsynelatende oppegående mennesker kan forvandles til rabiate hunder hvis de tilfeldigvis overværer at politiet må bruke makt. Fraser som «jeg ringer VG», «jeg filmer!», «jeg kjenner Gjengedal!», «veit du faen ikke hvem jeg er», «du er dævv i mårra» etc florerer. Det at man taper et slagsmål betyr ikke nødvendigvis at vinneren er en blodtørstig bøddel. Det betyr bare at taperen ikke vant.

En gang for et par år siden ble vi sendt til et utested hvor en utagerende kvinne skulle ha slått en vakt i ansiktet med knyttet neve. Vakten gjorde ingen unntak for kvinner, og hjalp henne i bakken, i påvente av vår ankomst. Fremme på stedet så vi at en velkledd mann i 40 årene stod over vakten og skrek av full hals. Så sint var han på vakten som hadde forsvart seg, at han frådet og spyttet samtidig som han truet med å drepe store deler av Oslo Øst hvis vakten ikke lot henne gå. Da jeg nærmet meg galskapen, begynte han sporenstreks å forklare høylytt hvor uskyldig kvinnen var, og hvor sinnsvakt det var at en vakt kunne legge en uskyldig kvinne i bakken. Han hadde imidlerid ikke sett noe av foranledningen til at vakten hadde grepet tak i henne.. Vi fikk kvinnen på beina, og det første hun gjorde var å sparke den forbipasserende sinnataggen rett i kronjuvelene. Hun var tydeligvis ikke informert om sinnataggens iheridge forsøk på å få henne løslatt. Han svarte med å kaste opp. Deretter forsvant han. Kanskje gjorde han seg noen tanker om det å passe sine egne saker. Kanskje.

Ex officio. Overkonstabelen.

Ting som irriterer

Irritasjonsnotat.

Det er mye som irriterer overkonstabelen. Alt fra åpne grenser, til mannfolk med alt for spisse sko. Fordelen med å være på “bedriftsnivå”, er at jeg kan irritere meg over småting som den intellektuelle eliten hever seg over. I det siste har imidlertid tullete og høyst unødvendige navnforandringer stått høyt på irritasjonslisten. De fleste nevnte forandringer her kan neppe kalles nyheter, men irritasjonen er ganske ny. Forleden ville jeg nemlig snakke med Oslo Sporveier, og begynnelsen på samtalen via opplysningen foreløp slik; «Goddag, kan du sette meg over til Sporveiene», «Ja, du mener Ruter?», «Hva, RUTER!?, nei OSLO S-P-O-R-V-E-I-E-R», «Det finnes desverre ikke nå lenger». Neivel. Her har tydeligvis noen innleide supertenkere fra et hipt reklamebyrå drukket for mye te igjen. Ruter!? Burde det ikke være et snev av kobling mellom navnet og virksomheten!?

Alt skal tydeligvis fordreies, knuges, knuffes og eltes til det ugjenkjennelige. Det fremstår som om alle titler skal forandres, alle etater skal skjule deres egentlige virke ved å implementere latterlige navn på virksomheten, eller lage nye logoer.

Posten så sitt snitt til å forkludre sin egen logo for ikke mange år siden. Det gamle posthornet som har blitt benyttet i store deler av den vestlige verden i noen hundre år, måtte vike for en slags halvmåne. Eller er det en Pokémon-ball?? Den statlige tyngden og tradisjonen som før hvilte over den historiske postlogoen ble borte til den nette sum av 300 millioner kroner.

Fengelsvesenet forandret navn til Kriminalomsorgen for mange år siden, og fikk som en bonus et nytt og intetsigende etatsmerke. For en utenforstående fremstår etatsmerket som et fordreid Yin Yang-symbol. Uforståelig, og uten grafisk henvisning til hvilken etat våpenmerket tilhører. En heraldisk perversitet her altså.. «Mønsteret symboliserer visjonen om utslusing fra noe og til noe, ”armene” favner om en sirkel og ivaretar både kontroll og omsorg.» Tåkeprat om et tåkemerke. Jeg husker at fangevokterne (eller heter de nå omsorgsbetjenter?) var i harnisk over den nye logoen. Jeg smiler fortsatt inni meg, når jeg ser eldre fangevoktere med de gamle skjortene. Ulydigheten går nok ikke upåaktet hen, men når pensjonsalderen er rett rundt hjørnet, bryr man seg vel ikke om en reprimande histen og pisten.

Heter det Aetat eller Nav nå? Vegvesenet eller Mesta? Var det ikke lettere å forstå Luftfartsverket enn Avinor? Riktig irriterende ble det når Kripos byttet navn til Nye Kripos. Året etter forandret de navnet fra Nye Kripos til Kripos. Kripos heter nå Kripos. Det er det nye.

Jeg er meget forundret over at politiet fortsatt får benytte sitt våpenskjold. Merket inneholder tre økseblader, en rekke kors, og en fyrrig løve. Norsk politi bærer ikke våpen, så øksene må plomberes og skrinlegges. Korset passer ikke inn i smeltedigelen, og løven kan med fordel byttes ut med f.eks en oter. Det bør bli passe intetsigende, og således ikke støte noen. Nå ser det ut som om våpenskjoldet i første omgang fjernes ifm den nye uniformeringen av tjenestebilene. Da er det ikke lenge før oterskjoldet kan innføres med full tyngde.

Jeg avslutter irritasjonsnotatet med å irritere meg over politiets titler. Jeg er «gammel» nok til å huske våre konstabel, overkonstabel og betjent-titler. Et (eller) flere lyse hoder fikk det for seg at dette ikke kunne fortsette. Det hadde visstnok noe med lønn å gjøre. Nå skulle det hete politibetjent I,II og III. I praksis ble alle politibetjenter. Betjent er riktignok en gammel tittel i politiet, men konstabel og overkonstabel hadde en unektelig større «schwung» over seg en talltegnene I,II,III.

En stund etter at disse nye tullete titlene ble innført, vitnet jeg i en straffesak i Oslo Tingrett. Dommeren bad meg opplyse tittel, og jeg svarte «Politibetjent I.» Dommeren begynte å bla i papirene, ristet på hodet, og spurte aktor om hvor politibetjent nummer 2 befant seg. Han kunne ikke se at det var innkalt flere politivitner enn undertegnede. En herlig polemikk adstedkom, hvor det til slutt ble klart at politibetjent nå hadde erstattet konstabel og overkonstabel. Dommeren syntes dette «ble meget utydelig.» Og det er nettopp “meget utydelig” det meste blir når man ikke kaller en spade for en spade. Jeg håper at mine to lesere vil filosofere en god del rundt dette..

Ting politifolk vet

( og ting politifolk vil at du skal vite)

Iblandet en god slump sarkastisk (og krass) humor og ispedd noe alvor, i tilfeldig rekkefølge:

  • Du kan ikke snakke deg ut av et forenklet forelegg (bot), men det er som regel ikke noe problem å snakke deg inn i et.
  • Hvis det ikke står om liv, ikke mas på meg om småting hvis jeg har hendene fulle. Hvis jeg ligger på bakken og slåss, får du spørre noen andre hvor 21-bussen går fra.
  • Hvis noen er villig til å stjele tingene dine, er de villige til å knuse bilruten din også. Slutt å legge verdisakene dine åpenlyst i bilen.
  • Hvis jeg spør hvilken dag eller måned du er født, og du må tenke på det, vet jeg at du lyver.
  • Hvis du har “lånt” bilen av en “kompis” så er det faktisk ikke urimelig å forvente at du kan etternavnet hans.
  • Når du og guttungen møter meg på gata, ikke si: «pass deg eller så setter han deg i fengsel». Vi har allerede nok av folk som er skeptiske til oss. Si heller at politet er til for å hjelpe.
  • CSI & The Shield er ikke dokumentarer. Det er en grunn til at de blir kalt «dramaserier».
  • Jeg trenger ikke å vite hva som skjedde forrige uke, forrige måned eller i fjor. Jeg trenger å vite hvorfor jeg er her akkurat NÅ.
  • Alle (som ikke er politi) vet hvordan de skal gjøre jobben min bedre enn det jeg gjør…
  • Nei, vi kan ikke kjøre deg hjem.
  • Alle vil være politi, men bare når det passer dem.
  • Når du truer med å «grisebanke» meg, husk følgende:

1) dette er det jeg jobber med hver dag, og jeg får ikke betalt for å tape;

2) jeg har diverse leketøy i beltet for å oppnå #1, og;

3) selv om du skulle klare å «grisebanke» meg, er det som regel en masse andre politifolk på vei, og de kommer ikke for å gi deg skyss hjem. Tenk.

  • Bare fordi noen blir funnet «ikke skyldig», betyr ikke at de ER uskyldige.
  • Nei jeg vet ikke hvem du er, og jeg bryr meg ikke heller. Det samme gjelder for hvem moren/faren/slektningen din måtte være.
  • Uansett hvor mange actionfilmer du har sett, så kan du ikke si meg hva slags våpen som ble avfyrt ved å høre på lyden av skuddet. Hvis du forteller meg at du hørte lyden av to skudd fra en Glock, kommer jeg ikke til å synes at du er kul og våpenkyndig. Jeg kommer til å tenke at du er en tufs.
  • Hvis du hadde låst sykkelen din, hadde den kanskje ikke blitt stjålet.
  • Nei, jeg har ikke noe bedre å ta meg til. Joda, det hender jeg arresterer ordentlige kjeltringer også.
  • Når du ser en politimann som har stanset en bil (eller har en mistenkt i håndjern), er det generelt sett ikke en god ide å kreve svar på hvorfor “vi” ikke kom når du ringte oss om en slåsskamp på Fagernes tre år tilbake. Hvis du allikevel insisterer, ikke forvent et høflig og utfyllende svar på hvorfor vi ikke har tid til deg akkurat nå.
  • Hvis du tror at du klarer å lufte ut all hasjrøyken av bilen før vi kan lukte det, lykke til.
  • Ingen i verdens samlede historie, har noen gang bare tatt “et par pils” og kommet i kontakt med politiet under omstendigheter hvor mengden inntatt alkohol har vært en faktor.
  • Hvis du blir stoppet for å ha kjørt i 135 km/t i en 60-sone, lønner det seg definitivt ikke å starte samtalen med «hvorfor faen stopper dere alltid meg’a?».
  • Nei, jeg stopper deg ikke på grunn av hudfargen din, men fordi du kjører forbi all køen i kollektivfeltet.
  • Hvis du slår ektefellen din foran ungene dine, vil dine unger slå sine ektefeller foran deres barn.
  • Å arrestere noen som ikke vil, ser ALDR pent ut. For “mannen i gata” vil ALL bruk av makt se overdreven ut. Publikum har jevnt over ingen erfaring med, eller formening om hva voldsutøvelse innebærer. De henter sine referanser fra en lenestol foran et fjernsyn. Virkeligheten er nærmere hva du ser COPS. Det finnes ingen “magiske teknikker” hvor vi kan kaste håndjern på folk. Maktbruk vil alltid se brutalt og jævlig ut. Å rope “pol’tivold, jeg filmer!” kommer ikke til å forandre virkeligheten.
  • Politiarbeid er….å skrive rapporter.
  • Politifolk vet at du betaler skatt, og at skatten betaler lønna vår. Hold deg fast Einstein: Politifolk betaler også skatt..
  • Når du ser en politimann komme gående, er et høflig «hei, hvordan går det?» mye bedre enn; «nå har´em kommet for å hente deg Rolf!!», eller å strekke armene i været og rope «det vakke´ meg!». Du unngår iallefall å bli oppfattet som en tulling.
  • Hvis jeg sikter på noen med pistol, eller bare har en pistol i hånda, så er det ikke lurt å spørre om hva som skjer. Det er lurt å holde seg unna.
  • Nei, jeg kjenner ikke fetteren din som er politimann i; (fyll inn sted).
  • Nei vi har ikke skriftlig «ransakingsordre», og ikke trenger vi en heller. Vennligst flytt kroppen Deres.
  • En politisperring betyr: «nei, du kan ikke gå her». Det betyr IKKE: «du er spesiell, regler gjelder ikke for deg, gå forbi»
  • Vi jobber ofte i miljøer der hvor vi er de eneste som må følge regler.
  • «Slutt å gjøre motstand» betyr at du skal slutte å gjøre motstand. Det betyr ikke at du skal rope: «jeg gjør ikke motstand», samtidig som du bruker alle muskelfiber du har i kroppen på å komme deg vekk.
  • Selv om du har håndjern på, betyr ikke det at du ikke ender opp på bakken hvis du forsøker å sparke eller skalle en politimann. Vi gjør ikke unntak for damer som biter heller.
  • Selv om du har nødblinken på, betyr ikke det at du kan parkere midt i fotgjengerfeltet for å gå på 7-11. Selv ikke om du bare “må” ha melk.
  • Hvis du snakker til meg, og samtalen begynner med “jeg kjenner rettighetene mine, og du har ikke lov til å…”, vil du raskt bli et offer for egen uvitenhet.
  • Alle elsker brannvesenet.

20120110-130936.jpg