Patruljerende politifolk har en merkelig jobb. De står på en måte litt på siden av både samfunnet OG egen etat. Publikum har generelt veldig liten innsikt i hva de foretar seg, og det samme kan sies om ledere i «ikke borgervendt» tjeneste. Jeg vet mange ledere høyt oppe i systemet ser på seg selv som operative og i god kontakt med pulsen på gata, men den pulsen går raskt ned og falmer fort hvis man ikke er i jevn kontakt med virkeligheten der ute. Dette vet ordenskonstablene, og de merker det i kontakt med alle andre enn «sine egne.» På mange måter er reaksjonene ved å jobbe i ytre linje i politiet over tid, ikke ulike enkelte av reaksjonene mange veteraner fra forsvaret opplever ved endt utenlandstjeneste. Kun kollegaer i samme situasjon forstår hva det dreier seg om, og «de andre» vil aldri forstå. Det vil de heller aldri. Inntrykkene man blir utsatt for ved å daglig jobbe i et giftig og farlig arbeidsmiljø, former de som arbeider i det.
Det er to typer mennesker som ser ukjente mennesker direkte i øynene her i byen. Det er kjeltringer og politifolk. Resten studerer sine egne skotupper der de går med raske usikre skritt gjennom byen, men hetta over hodet og musikk på ørene. Noen ganger tror jeg de håper på at ingen ser dem, så lenge DE stenger verden ute. Kanskje ikke så rart i og med at publikum advares mot å se folk i øynene i denne byen: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.1126804.
Er det en ting «gatekjeltringer» er gode på, så er det å vurdere risiko. De plukker lynraskt ut de svakeste. Gang på gang ser vi at de «samme type» mennesker blir ranet og utsatt for overfall. Det finnes sikkert eksempler på det motsatte, men det er gjennomgående at de som fremstår som stusselige i fremtoning blir utvalgt. En ransmann er selvsagt ikke ute etter en real fight, men et lett offer. Usikre skritt med skotuppstudering anbefales ikke.
På en måte har politifolk og kjeltringer noe til felles. Vi kjenner gatas virkelighet. Vi opererer i samme sfære, og spiller spillet andre hører delvise sannheter om i media hver dag. Hverken kjeltringen eller politimannen kan slappe helt av der ute. Selv på fritiden er det umulig å legge det fra seg. Man blir «yrkesskadd» av å hele tiden måtte være på alerten. Har du lagt merke til at to politifolk i uniform aldri ser hverandre i øynene når de står og snakker sammen? Begge står og ser over hverandres skulder. Smiler gjør de heller ikke så ofte. Bortsett fra de yngste, og politistudentene selvsagt. De har ennå ikke latt årevis med turnusabeid og aha-opplevelser gjøre sitt. Det er lett å finne politistudentene i mengden. Med sine åpne ansikter og sitt positive pågangsmot er de en konstant påminner om hvor fort man blir «voksen» i denne jobben. Etter å ha blitt utsatt for gatas tilsynelatende meningsløse faenskap, og innsett at lærebøkene fra politihøgskolen ikke gav alle svar, senkes øyenbrynene ubønnhørlig også hos studentene.
For mange år siden hadde jeg ansvaret for en rykende fersk politistudent. Han hadde blanke sko, og det er mulig at skinnjakken også var polert. Klar til å gjøre et godt inntrykk. Min jobb var å veilede/villede ham i ordenspolitiets gjøren og laden. Ved Akerselvas bredd stanset vi en kar som led av MDS (meget dårlig samvittighet). Politistudenten tok seg skjelvende av kontakten med vedkommende. På spørsmål om luringen hadde våpen eller narkotika i lommene, svarte han selvsagt nei. Politistudenten fant allikevel, til sin store overraskelse, en springkniv i vedkommendes jakkelomme. Sporenstreks snudde han seg til meg og utbrøt i nærmest panikk: «han løy til meg!, han løy til meg!!», akkurat som om dette var noe helt nytt. Tenk at noen kunne lyve til politiet! Han lærte seg fort at alle lyver. Bestemor, drosjesjåføren, guttungen, sossebass fra Frogner, disponenten osv. Alle lyver de. Til og med advokater lyver. Tro det eller ei.. Vi løp gjennom t-banene. Vi sloss på fortauene. Han lærte seg lukten av blod, hasj, amfetamin, avføring, døde mennesker, tørrkokte kjeler og brann. Ofte blandet i hverandre. Studentsmilefjeset ble etter en tid erstattet med konstabelfjeset.
Arbeidet ved ordensavdelingen er litt som å kjøre mye heis. Jeg prøver meg på en lignelse her. De fleste mennesker i samfunnet tar heisen til sin etasje. De som bor i 3. etasje, går som regel ikke rundt i 7. etasje for å føle på stemningen. De som bor i 3., tar heisen til sin etasje og ned til hovedinngangen. Det er deres reisevei og referanse. Politiet derimot, tar heisen opp og ned mellom alle etasjene. Vi er hos fru Syversen i 1., og Hr. Balwinder i 9ende. Vi besøker alle samfunnslag, fra de skrøpeligste livsformer i underetasjen, til de mest profilerte bedriftstopper i toppleilighetene. Fra overdoser i 2. etasje til konemishandling i 10ende. Når heisen står, går vi i skranglete vindeltrapper.
En avis skriver om en politimann som har slått en arrestant under en pågripelse. Grusomt. Politiet kan jo aldri slå. Det er selvsagt et overgrep. At politiet blir slått hører med til jobben. Måtte de aldri våge å slå tilbake! Folks innsikt i voldsutøvelse er og blir totalt fraværende. Mange tror at en pågripelse, av noen som ikke vil la seg pågripe, skal se ut som en velkoreografert scene fra The Matrix. Flytende, elegant og ved bruk av «politiknep.» Så er det også med bakgrunn i denne uvitenheten, de mest opphetede situasjonene mellom politiet og publikum oppstår der ute. Tilsynelatende oppegående mennesker kan forvandles til rabiate hunder hvis de tilfeldigvis overværer at politiet må bruke makt. Fraser som «jeg ringer VG», «jeg filmer!», «jeg kjenner Gjengedal!», «veit du faen ikke hvem jeg er», «du er dævv i mårra» etc florerer. Det at man taper et slagsmål betyr ikke nødvendigvis at vinneren er en blodtørstig bøddel. Det betyr bare at taperen ikke vant.
En gang for et par år siden ble vi sendt til et utested hvor en utagerende kvinne skulle ha slått en vakt i ansiktet med knyttet neve. Vakten gjorde ingen unntak for kvinner, og hjalp henne i bakken, i påvente av vår ankomst. Fremme på stedet så vi at en velkledd mann i 40 årene stod over vakten og skrek av full hals. Så sint var han på vakten som hadde forsvart seg, at han frådet og spyttet samtidig som han truet med å drepe store deler av Oslo Øst hvis vakten ikke lot henne gå. Da jeg nærmet meg galskapen, begynte han sporenstreks å forklare høylytt hvor uskyldig kvinnen var, og hvor sinnsvakt det var at en vakt kunne legge en uskyldig kvinne i bakken. Han hadde imidlerid ikke sett noe av foranledningen til at vakten hadde grepet tak i henne.. Vi fikk kvinnen på beina, og det første hun gjorde var å sparke den forbipasserende sinnataggen rett i kronjuvelene. Hun var tydeligvis ikke informert om sinnataggens iheridge forsøk på å få henne løslatt. Han svarte med å kaste opp. Deretter forsvant han. Kanskje gjorde han seg noen tanker om det å passe sine egne saker. Kanskje.
Ex officio. Overkonstabelen.
